mandag 28. februar 2011

For tiden frisk…

Prinsen min er syk så i dag har han vært hjemme sammen med meg. Feber og øreverk preget han så vi holdt oss inne i finværet og tok det veldig med ro. Behov for nærhet hadde han, og mor var ikke tung å be.
Når jeg ser på han tenker jeg at han kjenner meg som den jeg er i dag, han har aldri opplevd den jeg var. For han er jeg Mamma med stor M og normal…

Hva om jeg lukket øyene? Vil normalen komme om jeg ønsket det sterkt nok? Hva om jeg ba til Gud? Kan han hjelpe meg å finne normalen? Gud hjelper så mange, hvorfor ikke meg?
Jeg har spurt ham, men har ikke fått svar. Kanskje er han så glad i meg at han vil prøve meg ut.

Hverdagen min er både opp og ned, med absolutt overvekt av gode dager.
Min familie gir meg styrke og livskraft som hjelper meg med å komme meg gjennom denne tøffe tiden.
Det er en ensom kamp og tilværelse - det vet alle kreftpasienter om.
Ingen klarer å sette seg i min situasjon og ingen vil noen gang klare å forstå hva jeg har gått i gjennom.
På denne tiden for 3 år siden var jeg nybakt mamma med kreft, min samboer som ble sengeliggende pga ryggen og min sønn på knapt 2 mnd ble sendt bort til sin mormor mange mil unna meg.
Det var en tid der kaos hersket maks! Å sende vekk barnet mitt var noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort, livsviktig, men veldig hjerteskjærende. Å ta farvel med livet jeg nettopp hadde båret frem - jeg følte meg hjelpesløs og svak.

Hva om jeg puster dypt, virkelig ønske å akseptere min “nye” normal, vil jeg få det bedre? Vil jeg oppleve å kunne sove gjennom en natt uten smerter, nattesvette, vil jeg drømme meg gjennom netter uten å våkne fordi trengende behov for å gå på do.
Kan jeg gå ut i jobb igjen uten å møte veggen etter et par måneder, vil trettheten avta sånn at jeg får mulighet til å bry meg om annet og andre?
Dager uten angst? Være spontan….

Jeg har det bra! Jeg er lykkelig over å ha klart meg.
Det handler i stor grad om å finne seg selv igjen. Det handler om å akseptere sin nye jeg.
JEG er her, det har bare tatt litt tid å finne meg igjen.

1 kommentar:

  1. Ja du er her i aller høyeste grad, lever kanskje mye mer enn mange andre uten å være klar over det nettopp pga av dine erfaringer så langt ... For hva er det å leve..er det bare å være lykkelig, bare å være frisk, bare oppleve at alt går på skinner.. eller er det det å være, oppleve,sanse,erfare, reflektere,gråte, le...stopp opp innimellom grip øyeblikkene, nyt det å være ... det gjør jeg, tar tak i det som gjør meg glad og nyter de øyeblikkene, henter meg energi som jeg putter i lomma sparer til jeg trenger den .. jeg er her, du er her .. og vi lever i aller høyeste grad.. lykke til videre på veien.. du kommer til å klare deg så fint skal du se.. livet kommer til deg hver dag, grip det..

    SvarSlett

Satt pris på om du la igjen spor etter deg.