Jeg har det bra! Dagene mine går opp og ned. Det kan virke som om den er i en mørk periode utfra mine tidligere innlegg. En anonym ba meg om gripe øyeblikkene og nyt livet.... det gjør jeg hver eneste dag.
Jeg har en sønn som er i en herlig alder, han gir meg ubeskrivelig mye glede.Min samboer som står ved min side, i gode og onde dager - og gjør meg så lykkelig. Jeg er heldig som har dem - de gjør livet verdt å leve!
Mye har skjedd siden sist og derfor bloggpause.
Min sønns oldermor døde for en måned siden. Ei dame som har levd et langt og rikt liv. Livets gang - hvil i fred!
Innledningsvis sa jeg at jeg har det bra, og det mener jeg.
Etter forholdene tatt i betraktning så har jeg vel ikke hatt det så bra på veldig lenge. Fatigue'n er ikke så ekstrem lenger og det kan ha med at jeg ikke lenger er i jobb. Har akseptert hjemmetilværelsen min så skuldrene er senket, mindre stress og press fra alle kanter. Jeg er også blitt MYE flinkere til å si nei og prioritere mer riktig utfra dagsformen. Men det er så kjipt! - det å må velge. F.eks: skal jeg handle inn mat i dag vet jeg at det blir med det. Resten av ettermiddagen vil da gå med på å ta seg igjen, fordi jeg var å handlet mat på butikken....
Er det rart man blir nedstemt!?
Det er liksom ikke en tilstand man bare henter ut av kroppen for så å sparke langt vekk til der pepper'n gror og vinke farvel til, ha ha ha... I wish:):) hadde så vært ville jeg gitt samboer æren, han har tross alt spilt fotball i mange år og kan sparke det langt langt langt vekk:)
En annen ting som har skjedd og som jeg ikke har skrevet mye om er pasientskadeerstatning, puh det var et langt ord. Like lang som sakbehandlingstiden NPE operer med:)
Går snart i mitt tredje år i systemet, men har heldigvis engasjert dyktige advokater som bistår meg i min sak.
Pr. idag er jeg tilkjent full oppreisning så staten har da erkjent erstatningsansvar. I likhet med mange som er i samme båt som meg, blitt feilbehandlet og skadet av helsevesenet oppleves denne perioden som ekstrem vanskelig. Og belastningen kan ikke beskrives, det føles som ny overgrep.
Det er veldig vanskelig å kjenne glede over et vedtak som sier at min grunnsykdom (livmorhalskreft) ikke er skyld i sykehistorien sådan som den er nå. Jeg kjenner cellgift-kvalmen godt enda!
Jeg var 28 år og gravid da jeg ble syk, jeg ble brutalt fratatt muligheten og valg om flere barn, blære og tarm er skadet. Seksualfunksjonen er betraktelig nedsatt, smerter meg her og der, menopause, angst, depresjon, cellgift, stråling og Fatigue som gjennomsyrer hverdagen min, en karriere som stoppet opp. Alt ble snudd på hode!
Det var bare et pittelite inngrep som skulle til for å slippe alt dette her. Det gjør vondt og kjennes bittert å lese side opp og ned fra flere spesialister som sier det. Jeg ble ikke tatt alvorlig av legene da jeg oppsøkte hjelp under graviditeten, og dermed fikk kreften utvikle seg.
Føler meg berettiget til å føle meg litt opp og ned da....
Min erfaring, mine ord!
Klem
Hei, fin og ærlig blogg! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Dette er like viktig lesing for folk som ikke er syke. De trenger kunnskap om hva dette handler om. Du setter bl.a. ord på hvordan det føles med bivirkningene og dette med fatigue. Det er vel noe av det vanskeligste å beskrive for folk som ikke har opplevd det før. Men du beskriver det på en god og ærlig måte. Jeg sender deg et heiarop! Hilsen "PicInAClick" ;-)
SvarSlett