mandag 28. februar 2011

For tiden frisk…

Prinsen min er syk så i dag har han vært hjemme sammen med meg. Feber og øreverk preget han så vi holdt oss inne i finværet og tok det veldig med ro. Behov for nærhet hadde han, og mor var ikke tung å be.
Når jeg ser på han tenker jeg at han kjenner meg som den jeg er i dag, han har aldri opplevd den jeg var. For han er jeg Mamma med stor M og normal…

Hva om jeg lukket øyene? Vil normalen komme om jeg ønsket det sterkt nok? Hva om jeg ba til Gud? Kan han hjelpe meg å finne normalen? Gud hjelper så mange, hvorfor ikke meg?
Jeg har spurt ham, men har ikke fått svar. Kanskje er han så glad i meg at han vil prøve meg ut.

Hverdagen min er både opp og ned, med absolutt overvekt av gode dager.
Min familie gir meg styrke og livskraft som hjelper meg med å komme meg gjennom denne tøffe tiden.
Det er en ensom kamp og tilværelse - det vet alle kreftpasienter om.
Ingen klarer å sette seg i min situasjon og ingen vil noen gang klare å forstå hva jeg har gått i gjennom.
På denne tiden for 3 år siden var jeg nybakt mamma med kreft, min samboer som ble sengeliggende pga ryggen og min sønn på knapt 2 mnd ble sendt bort til sin mormor mange mil unna meg.
Det var en tid der kaos hersket maks! Å sende vekk barnet mitt var noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort, livsviktig, men veldig hjerteskjærende. Å ta farvel med livet jeg nettopp hadde båret frem - jeg følte meg hjelpesløs og svak.

Hva om jeg puster dypt, virkelig ønske å akseptere min “nye” normal, vil jeg få det bedre? Vil jeg oppleve å kunne sove gjennom en natt uten smerter, nattesvette, vil jeg drømme meg gjennom netter uten å våkne fordi trengende behov for å gå på do.
Kan jeg gå ut i jobb igjen uten å møte veggen etter et par måneder, vil trettheten avta sånn at jeg får mulighet til å bry meg om annet og andre?
Dager uten angst? Være spontan….

Jeg har det bra! Jeg er lykkelig over å ha klart meg.
Det handler i stor grad om å finne seg selv igjen. Det handler om å akseptere sin nye jeg.
JEG er her, det har bare tatt litt tid å finne meg igjen.

fredag 25. februar 2011

Man må ta små skritt for å få det bedre

Jeg har prøvd i noen dager på å komme med ny innlegg, og innrømmer at det har ikke vært helt enkelt.
Hva grunnen er? ikke godt å si - men mest sannsynlig fordi jeg har mangler energi.
I tillegg så har det ikke vært lett å få ned ord, frykten for altfor depressive innlegg er stor.

Onsdag var jeg hos min primærlege. Avtalen gikk ut på å snakke om nærmeste fremtid, vi snakker da om 3-5 år frem i tid.

Da jeg var ferdigbehandlet gikk jeg tilbake til min tilværelse som nybakt mamma og permisjon. Endelig var jeg ferdig med kreften så da skulle jeg konsentrere meg om å bli kjent med min lille baby og å nyte han og livet. Jeg var ikke fri for prøvelser, for mellom flaskemating og bleieskift måtte jeg også mine turer på toalettet - oppkast og diaré! Til tross for dette kosa jeg meg enormt mye og husker takknemligheten jeg følte fordi jeg hadde fått en ny sjanse.

Mange overlever kreft, det vet jeg. Likevel var dette en ny personlig erfaring da alle jeg kjente som hadde en kreftsykdom ikke gjorde det. De er ikke lenger her med oss. Blant dem er min pappa. Han døde av magekreft da jeg var 12 år, bare 48 år gammel.

Gutten min, han var 10 mnd gammel da han hadde sin første barnehage dag og jeg tilbake til jobben.
Det gikk vel knapt 90 dager før jeg møtte veggen og måtte sykemeldes.
Og slik har vel min levevei vært siden, jobb, syk, gradert stillingstørrelse, syk, omplassering, syk, osv.
Rop høyt du som har hatt kreft, uansett alder og har etterskader fra kreftbehandling som ikke ville tilbake i arbeid igjen, til hverdagen og til normalen…. Deg vil jeg gjerne møte!

Så da satt jeg på legens kontor onsdag, noen og trevde år og skal søke til NAV om å få lov å få en pause fra yrkeslivet. Etter mange forsøk på å komme tilbake til normalen må jeg nå prøve å på noe nytt.
Nå gjelder det å være tilstedet for mine kjære og ta en dag av gangen.


Små skritt for bedre liv er det som gjelder….

fredag 18. februar 2011

Du er ikke alene

I dag har jeg hatt en særdeles fin dag.
Nærmer seg en måned siden sist kroppen har fungert så bra, og det er jeg takknemlig for. Det betyr at helgen kan bli riktig så koselig for oss alle i familien. Jeg kan ta del i aktivitet som for eksempel, stå på skøyter sammen med min sønn og samboer. Vi kan driste oss til å gå tur sammen i skogen, ta med akebrett, ja rett og slett ha det gøy SAMMEN.

Senskader og langtidsfølger av kreftsykdommen er tøft å leve med. Det krever mye energi og følelser å måtte kjempe seg gjennom hverdagen. Man får virkelig psykiske utfordringer, det føles som å leve på enden av stupet. Det er dine nærmeste du kjemper for, det er dem som gjør at man orker å stå opp hver eneste dag, det er for dem JEG holdt ut, guttene mine som gjorde at jeg orket kampen mot kreft - jeg vil leve!

Dagene kan være så ekstrem tøffe, og vonde tanker kan komme.
Det finnes øyeblikk hvor jeg ønsket at jeg ikke klarte det, grått mang en tårer for bitterheten, jeg har stått midt i skogen og hylt alt jeg maktet, brutt sammen og tenkt; hvorfor meg? - hva har jeg gjort så galt at jeg fikk det?


Where are we now? I've got to let you know. A house still doesn't make a home Don't leave me here alone...
"Sometimes you can't make it on your own - U2"
En sang min kjære sang til meg da jeg var syk, for å minne meg på om at jeg slettes ikke var alene.

torsdag 17. februar 2011

så levde de lykkelig alle sine dager!

Sykdomshistorien min starter i det Legen sier til meg at jeg dessverre ikke kom til å flere barn, DU har kreft! 
Jeg satt på stol i et rom, en sykepleier holder ene handa mi og jeg ser hun gråter. 

Det er greit, svarer jeg.. det er bare å skjære det bort da! 
Nei; du får vil få behandling i form av cellegift og stråling. Svulsten er for stor til å la seg fjerne kirurgisk, frykt for å ikke få med seg alt. 

bilde lånt etter Google søk

Hjemme venter min samboer og min sønn som er 5 dager gammel. 
Jeg husker jeg gråt hele taxi turen hjem, hvordan fortelle den du elsker at du har kreft! og
vi som nettopp hadde begynt et liv sammen, født et barn - du skal lure døden....

bilde lånt etter Google søk

Jeg er noen og tredve år gammel, og for 3 år siden fikk jeg diagnosen Livmorhalskreft.
Graviditeten min var strevsom ettersom jeg faktisk hadde en enorm svulst. 
Likevel ble den ikke oppdaget før selve fødselen var i gang, så min prins ble født på keiserlig vis.
Jeg startet på mine 33 stråledoser (Brachyterapi også) og ukentlige cellegiftbehandling da poden var 1 mnd gammel. 

Jeg klarte det på første forsøk! jeg ble symptom fri:) 

Tror du livet fortsetter der den slapp etter at man lurt døden? livet satt på vent, liksom... trykk på play knappen og så levde de lykkelig alle sine dager. Åja, det var jo i eventyret Askepotten, ikke i mitt nye liv nei.
Jeg lurer på hvorfor jeg sitter med en følelse om å ha opplevd min behandling lik samlebåndsprinsippet, Kreft - behandling - kreftfri - klapp på skuldrene, her er døra, lykke til! 

Som du ser; dette blir ingen blogg om rosenrøde opplevelser fra helsevesenet og klisjeer om levde hver dag som det var den siste.

Min erfaring, mine ord. 



Søkemotorer som google.com er fin for den som ønsker å lese om sykdommen kreft, finner 
Omtrent 406,000 resultater på 0.20 sekunder. 
Hva gjør at du gjør det, nysgjerrig? Og hvem er du som gjør slikt? - 
en som meg kanskje, en som har hatt kreft. 
Pårørende, venn, kollega, søster, bror, mor, far, barn? 
Jeg finner utrolig mange som skriver blogg om sykdom, 
beskrivende ord om å overleve, sjokket, ensomheten, angsten, fortvilelsen, skyldfølelse.

Så, her er du da - funnet min blogg. 
Livet kan være komplisert, vanskelig og ja rett og slett jævlig etter kreft. 
Derfor ønsker jeg meg denne bloggen.
Den kan hjelpe meg å sortere tanker, bearbeide sorgen, ensomheten og sjokket.
Mulig den kan hjelpe deg og... jeg håper det. 

Klem