Man må ta små skritt for å få det bedre

Jeg har prøvd i noen dager på å komme med ny innlegg, og innrømmer at det har ikke vært helt enkelt.
Hva grunnen er? ikke godt å si - men mest sannsynlig fordi jeg har mangler energi.
I tillegg så har det ikke vært lett å få ned ord, frykten for altfor depressive innlegg er stor.

Onsdag var jeg hos min primærlege. Avtalen gikk ut på å snakke om nærmeste fremtid, vi snakker da om 3-5 år frem i tid.

Da jeg var ferdigbehandlet gikk jeg tilbake til min tilværelse som nybakt mamma og permisjon. Endelig var jeg ferdig med kreften så da skulle jeg konsentrere meg om å bli kjent med min lille baby og å nyte han og livet. Jeg var ikke fri for prøvelser, for mellom flaskemating og bleieskift måtte jeg også mine turer på toalettet - oppkast og diaré! Til tross for dette kosa jeg meg enormt mye og husker takknemligheten jeg følte fordi jeg hadde fått en ny sjanse.

Mange overlever kreft, det vet jeg. Likevel var dette en ny personlig erfaring da alle jeg kjente som hadde en kreftsykdom ikke gjorde det. De er ikke lenger her med oss. Blant dem er min pappa. Han døde av magekreft da jeg var 12 år, bare 48 år gammel.

Gutten min, han var 10 mnd gammel da han hadde sin første barnehage dag og jeg tilbake til jobben.
Det gikk vel knapt 90 dager før jeg møtte veggen og måtte sykemeldes.
Og slik har vel min levevei vært siden, jobb, syk, gradert stillingstørrelse, syk, omplassering, syk, osv.
Rop høyt du som har hatt kreft, uansett alder og har etterskader fra kreftbehandling som ikke ville tilbake i arbeid igjen, til hverdagen og til normalen…. Deg vil jeg gjerne møte!

Så da satt jeg på legens kontor onsdag, noen og trevde år og skal søke til NAV om å få lov å få en pause fra yrkeslivet. Etter mange forsøk på å komme tilbake til normalen må jeg nå prøve å på noe nytt.
Nå gjelder det å være tilstedet for mine kjære og ta en dag av gangen.


Små skritt for bedre liv er det som gjelder….