Jeg satt på stol i et rom, en sykepleier holder ene handa mi og jeg ser hun gråter.
Det er greit, svarer jeg.. det er bare å skjære det bort da!
Nei; du får vil få behandling i form av cellegift og stråling. Svulsten er for stor til å la seg fjerne kirurgisk, frykt for å ikke få med seg alt.
bilde lånt etter Google søk
Hjemme venter min samboer og min sønn som er 5 dager gammel.
Jeg husker jeg gråt hele taxi turen hjem, hvordan fortelle den du elsker at du har kreft! og
vi som nettopp hadde begynt et liv sammen, født et barn - du skal lure døden....
bilde lånt etter Google søk
Jeg er noen og tredve år gammel, og for 3 år siden fikk jeg diagnosen Livmorhalskreft.
Graviditeten min var strevsom ettersom jeg faktisk hadde en enorm svulst.
Likevel ble den ikke oppdaget før selve fødselen var i gang, så min prins ble født på keiserlig vis.
Jeg startet på mine 33 stråledoser (Brachyterapi også) og ukentlige cellegiftbehandling da poden var 1 mnd gammel.
Jeg klarte det på første forsøk! jeg ble symptom fri:)
Tror du livet fortsetter der den slapp etter at man lurt døden? livet satt på vent, liksom... trykk på play knappen og så levde de lykkelig alle sine dager. Åja, det var jo i eventyret Askepotten, ikke i mitt nye liv nei.
Jeg lurer på hvorfor jeg sitter med en følelse om å ha opplevd min behandling lik samlebåndsprinsippet, Kreft - behandling - kreftfri - klapp på skuldrene, her er døra, lykke til!
Som du ser; dette blir ingen blogg om rosenrøde opplevelser fra helsevesenet og klisjeer om levde hver dag som det var den siste.
Min erfaring, mine ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Satt pris på om du la igjen spor etter deg.